De første 200 dager

- Vår største ressurs er menneskene i kirken, sier biskop Refsdal.

Ole Birch har intervjuet biskop Knut Refsdal om hans første 200 dager som biskop.

- 200 dager – hvordan har det vært?
Tiden siden jeg tiltrådte som biskop har vært en fin tid. Den har også vært hektisk og det har vært mye nytt å sette seg inn. Jeg har forsøkt å bruke tiden godt. Derfor har jeg reist mye, jeg har hatt mange samtaler med nøkkelpersoner og jeg har lest rapporter og dokumenter – alt med mål om å få mest mulig kunnskap og innsikt om tjenesten. Nå kjenner jeg på en dyp takknemlighet: Det å bli betrodd dette ansvaret er både en gave og et stort privilegium, og jeg er ydmyk over å få tjene kirken på denne måten.

- Hva har gjort mest inntrykk på deg denne første tid?
Det mest givende så langt har vært å møte de mange engasjerte menneskene i de ulike årskonferansene. Det å oppleve deres engasjement og omsorg, for Gud, kirken og medmennesker, har bekreftet det jeg allerede visste, men som det har vært fint å bli minnet om: Vår største ressurs er menneskene i kirken.

- Har du dannet deg en mening om dine viktigste oppgaver og prioriteringer som biskop?
Som biskop har jeg mulighet til å forme agendaen. På Sentralkonferansen i april, presenterte jeg fem områder som jeg omtalte som mine interesser, ferdigheter, lidenskaper og prioriteringer. Disse vil være retningsgivende for min tjeneste:

• Å følge Jesus ved å delta i Guds misjon for en bedre verden.
• Å utforske metodistisk identitet gjennom teologi, forkynnelse og liturgi.
• Å søke hvor Ånden er i virksomhet og ta del gjennom å være kirke på nye måter.
• Å fremme inkludering, engasjement og samarbeid gjennom relasjonsledelse.
• Å frigjøre ressurser til kirkens kjerneoppdrag gjennom tilstrekkelig og effektiv organisering og administrasjon.

- Hvordan har Metodistkirken i Norden, Baltikum og Ukraina det i dag?
Vi må være ærlige og si at de siste årenes utfordringer har tæret på. Det har gjort at selvtilliten vår og troen på framtiden er svekket. Perioden fra den ekstraordinære Generalkonferansen i 2019 til pandemien, og fram til i dag, har vært mye preget av usikkerhet, harde diskusjoner, splittelse og tap. Avtaler har blitt brutt. Menigheter har forlatt fellesskapet. Relasjoner har blitt såret og ødelagt. I denne tiden er det mange som har dømt oss til undergang. 

Derfor er det godt å registrere den lengselen etter fornyet vitalitet, retning og håp som jeg har opplevd på alle årskonferansene i år og ikke minst på School of Congregational Development. 

Nettopp derfor er jeg også takknemlig for kirkens nye visjon: “Metodistkirken former disipler av Jesus Kristus som, styrket av Den hellige ånd, elsker modig, tjener med glede og leder med mot – i lokale fellesskap og i globale forbindelser.” Dette er ikke pynt. Dette er ikke politikk. Det er en påminnelse om hvem vi er og hva vi er kalt til:

•            Vi elsker frimodig, med et hjerte som våger å elske slik Jesus elsker.
•            Vi tjener med glede, ikke av plikt, men i takknemlighet. 
•            Vi leder med mot, ved blant annet å holde fram håpet når vi engasjerer oss for fred og rettferdighet. 

Dette er visjonen til en kirke som tror den har en framtid. En kirke som vet at Gud fortsatt kaller, at Den hellige ånd fortsatt styrker og at verden fortsatt trenger håp.

Jeg tar med meg mye energi fra disse første månedene og ser fram til å fortsette tjenesten.