Døperen Johannes vitner om Jesus

Les prestens tanker rundt teksten for søndag 2. juni 2024

Johannes 3,26-30: 26 De gikk til Johannes og sa til ham: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» 27 Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. 28 Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Den salvede, men jeg er sendt i forveien for ham. 29 Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. 30 Han skal vokse, jeg skal avta.

Det er to ord som slår meg når jeg leser denne fortellingen. Det er ordene: «sjalusi» og «selvfølelse». I Johannesevangeliet får vi høre mye om døperen Johannes. Han var «røsten som ropte i ødemarken» (Joh.1.23). Han samlet store skarer. Hans forkynnelse var annerledes enn Jesu forkynnelse.

Vi får ikke vite så mye om Johannes’ disipler. Men de hadde sikkert også forlatt alt for å følge sin læremester. Johannes døpte mennesker, og mange fulgte ham og hans disipler. Dåp var et renselsestegn. Johannes-dåpen kunne skje flere ganger. Før vår fortelling får vi høre at Johannes’ disipler kom i diskusjon med en fra det gamle gudsfolket om nettopp begrepet renselse. De fra det gamle gudsfolket hadde sin omskjærelse. Men hva var nå dåp for noe? Johannes’ disipler måtte spørre sin læremester.

«Rabbi, han som du var sammen med, han døper nå, og alle går til ham.» Kapittelet etter vår fortelling starter med ordene: «Jesus fikk nå vite hva fariseerne hadde hørt: at han vant flere disipler og døpte flere enn Johannes» (Joh.4.1). Jeg ser for meg noen unge menn som har satset alt på denne botspredikanten. Johannes døpte og sa at folk måtte omvende seg. Og nå opplever de at denne andre, Jesus, han døper også. I Joh.4.2 står det riktignok at Jesus ikke døpte selv, men det var disiplene hans som døpte. Jesus «vant». Det høres ut som om det var konkurranse. Hvem kunne samle de store skarer? Hvem døpte flest mennesker?

Det høres ut som om det er mye sjalusi ute og går. Sjalusi er en helt menneskelig følelse. I dag forskes det mye på søskensjalusi blant voksne. Hvis et barn vokser opp med overbevisningen om at foreldrene var mer glade i broren, kan det gå utover deres forhold resten av livet. Hvis kjæresten flørter med en som er penere enn en selv, kjenner de fleste denne følelsen som kalles sjalusi. Læreren i klassen kan oppleves urettferdig. Sjefen på jobben kan favorisere en kollega. Selv menigheter kan være sjalu på hverandre. Frelsesarmeen er bedre enn oss på sosialt arbeid. Filadelfia samler de store skarer.

Hva handler sjalusi egentlig om? Er medisinen mot sjalusi å si som døperen Johannes: «Han skal vokse, jeg skal avta»? Og hva betyr i så fall det? Er det sånn at lav selvfølelse hjelper mot sjalusi? Nei, det er omvendt. Jo større selvfølelse, jo mindre sjalusi. Jo mer raushet en har overfor seg selv, jo mer raushet har en overfor andre. Det er forskjell på å være «høy på seg selv» og det å ha god selvfølelse.

Døperen Johannes var ikke sjalu på Jesus. Han var innforstått med sin egen rolle. Han var sendt i forveien for Jesus. Jesus skulle bli større, han skulle bli mindre.   Dette handler om alt annet enn dårlig selvfølelse. Det å sette sitt eget liv i en større sammenheng er bare godt for oss mennesker. Vi blir ikke «små» av det. Tvert imot kan vi føle oss små hvis vi selv skal være det viktigste i livet. Hvis alt handler om meg og mitt, vil vi føle oss fattige. Riktignok har vi alle behov for å vifte med fjærene som en påfugl, men det gjør oss ikke godt. Det hjelper ikke med god utdannelse, høy lønn, fin bil eller stort hus. Slike ting gjør at en bare får lyst på mer. Mange kan fortelle hvordan tingene tar oss. Vi får det ikke bedre. Men å se seg selv i en større sammenheng, det gjør oss godt.

Johannes skulle avta. Men vi feirer hans fødselsdag hver Sankthans. «Han skal vokse, jeg skal avta». Notto Thelle lager et poeng av at dagene blir kortere etter Sankthans. Dagene blir kortere helt fram til jul. Etter 21.desember blir dagene lengre. Da er det Jesus som vokser. Johannes var botspredikant. Han ville at mennesker skulle bli befridd fra materielle verdier. Han ville at Gud skulle bli viktigere i menneskers liv.

Jesus gav oss det noen vil kalle «et kristent menneskesyn». Han løftet opp det som samfunnet regnet som svakt. Han gav verdigheten tilbake til mennesker som skammet seg. Bare tenkt på det første underet som det ble fortalt om i Johannesevangeliet. Jesus gjorde vann til vin som et mirakel. Brudgommen slapp skammen som ville fulgt ham hele livet. Og fortellingen etter vår fortelling viser oss en Jesus som reiser opp en kvinne som levde med sin sjette mann i livet. Jesus snakket sant om livet hennes, men fordømte henne ikke. Dette var en samaritansk kvinne med så stor skam at hun hentet vann da det var som varmest for å unngå å møte andre mennesker. Og noen kapitler senere får vi fortellingen om kvinnen som ble sett på som hore og skulle steines. Deres gamle religion var klar. Slike kvinner fortjente å dø. Men de religiøse fikk sitt pass påskrevet. «Den som er rein, kan kaste den første stein».

Døper Johannes bruker bildet av bryllupsfest for å beskrive sin rolle. Han beskrev seg selv som brudgommens venn. Evangeliet hadde allerede lansert bryllupsfesten som et bilde. Jesus sa: «Nå starter festen». Nå skal menneskene få sin verdighet tilbake. Av og til får vi høre at vi først må forkynne bot før vi kan forkynne nåden. Men Jesus hadde ikke en slik rekkefølge. Han visste at menneskene dømte seg selv. Han visste at det menneskene trengte, det var kjærlighet. Derfor kalles dette evangeliet «Kjærlighetens evangelium». Her kan vi lese at alle budene blir samlet i ett bud: «Du skal elske» (Joh.13.34). Og kjennetegnet på menigheter var ikke den riktige dåpen, men det var at menneskene elsket hverandre (Joh.13.35).

Fortellingen om Jesus topper seg på korset. Det er der Jesus virkelig får vist fram Guds vesen, en Gud som elsker og bare elsker. I Joh.15.13 finner vi setningen: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine». Denne setningen går igjennom hele evangeliet som en rød tråd. Jeg skulle gjerne kalt dette verset for «Den lille Bibel» i stedet for Joh.3.16.

Døperen Johannes skjønte at han skulle bli mindre mens Jesus skulle bli større. Når Jesus blir større, så får vi det bedre. Vi blir ikke rikere på materielle ting. Det er ikke sikkert vi blir friskere en gang. Men livet vårt får mer mening. Når Jesus blir større, ser vi at vi lever i en større sammenheng. Vi ser at det viktigste i livet er våre relasjoner. Mange kan fortelle om en vond barndom, og hvordan fellesskapet i en menighet reddet dem. Vi ser at livet vårt ikke blir bedre med alle tingene våre. Der var Johannes og Jesus enige. Men der Johannes forkynte bot og omvendelse, forkynte Jesus tilgivelse og omvendelse. Kanskje kan Jesus hjelpe oss til å se vår rikdom i alt annet enn materielle ting.

En ting til: Jesus kan hjelpe oss til å se døden i øynene. Jesus har gitt oss et håp om at det vi opplever som livets slutt, ikke er slutten. Det er bare begynnelsen. Derfor heter det i begravelsesritualet: «Gud bevare din utgang og din inngang». Døden er ikke vår utgang, men vår inngang.  

Når vi leser fortellinger fra evangeliene, er det alltid to lag: På samme måte som brevene, ble evangeliene skrevet inn i en helt spesiell situasjon. Johannesevangeliet ble skrevet minst 60 år etter Jesu død. Johannes-menigheten var i en eksistensiell krise. De var blitt sparket ut av synagogen. De hadde mistet all religiøs og sosial trygghet. De hadde trodd at Jesus skulle komme tilbake mens de ennå levde. Så gikk tiden. Flere døde, og Jesus var ennå ikke kommet tilbake. Så kom tvilen snikende: Tenk om alt de hadde satset livet på, bare var en illusjon. Inn i denne fortvilelsen ble Johannesevangeliet skrevet. Derfor prøver hele evangeliet å svare på spørsmålet: Hvem var Jesus egentlig? Var han den han gav seg ut for å være? Snakket han sant? I Joh. 5.31 kan vi lese at Jesus sier til mennesker fra det gamle gudsfolket: «Dersom jeg vitner om meg selv, er mitt vitneutsagn ikke gyldig. Men det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at hans vitneutsagn om meg er sant. Dere sendte bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Men jeg er ikke avhengig av at noe menneske vitner om meg. Dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Johannes var en brennende og skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham (Joh.5.31-35). Og i vers 44 kan vi lese: «Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søke ære hos den eneste Gud?»

Det gamle gudsfolket ville ha ære av hverandre. De ville vokse selv. De ville bli store i andres øyne. Døperen Johannes forkynner noe annet. Det er menneskelig å søke ære for seg selv hos andre mennesker. Det er menneskelig å bli sjalu. Men Johannes sa: «Jesus skal bli større. Jeg skal bli mindre». Johannes skulle slippe å måtte være stor. Det kan vi få slippe også. Det er befriende å ikke alltid være med i karrierejaget. Vi skal ikke bli størst. Vi skal ikke bli flinkest.   Vi skal få slippe det. Det er Gud som skal bli stor. Det er Gud som skal gjøre store ting gjennom oss. Vi skal slippe å stadig skulle bli større. Tvert imot skal vi bli mindre. Det er en frihet i det å bli mindre. Dette visste Jesus. Dette vet Gud. Det fikk det gamle gudsfolket forkynt. Det fikk Johannes-menigheten forkynt. Det kan også vi ta til oss som «Guds ord».

Mvh Anne Grete Spæren Rørvik