Jesus krever alt

Les prestens foreløpige tanker rundt prekenteksten for søndag 19. oktober 2025!

Lukas 9,57-62: 
57 Mens de gikk der på veien, var det en som sa til ham: «Jeg vil følge deg hvor du enn går.» 58 Jesus svarte: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på.»
59 Han sa til en annen: «Følg meg!» Men mannen svarte: «[Herre,] la meg først få gå hjem og begrave min far.» 60 Da sa Jesus til ham: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.»
61 Det var også en annen som sa: «Jeg vil følge deg, Herre, men la meg først få si farvel til dem der hjemme.» 62 Men Jesus svarte: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.»

«Jeg vil følge deg hvor du enn går.» Jeg kan kjenne meg igjen. Av og til kan jeg være så ivrig. Jeg vil følge Gud uansett. For en kalddusj det må ha vært for denne mannen. Ikke en anerkjennelse. Ikke en «så godt å høre. Nå ble jeg skikkelig glad. Jeg er så takknemlig for at du vil følge meg.»  Derimot sa Jesus: «Jeg har ikke noe jeg kan hvile hodet på». Jeg får lyst til å innvende: «Jammen, så ta imot dette mennesket, da Jesus. Kanskje du kan hvile hodet på ham!»

Det hjelper ikke når vi leser videre: «Følg meg». Mannen ville gjerne følge Jesus, men han måtte bare være med på begravelsen til sin far. Men nei, da. Dette var ingen unnskyldning. «La de døde begrave sine døde.» Kunne ikke Jesus sin Bibel? Kunne han ikke De ti bud? Der står det vitterlig at en skal hedre sin far og sin mor. Riktignok vet vi at John Wesley ikke stilte i sin kones begravelse, men det er en fortelling til skrekk og advarsel. Jeg har aldri hørt at jobben skal gå foran begravelser til verken foreldre eller ektefelle. Visste ikke Jesus hvor viktig begravelser er? Visste han ikke at begravelse er en viktig del av menneskers sorgarbeid?

Eller det å si farvel til de hjemme, enten det er ektefelle eller foreldre. «Ingen som ser seg tilbake er skikket for Guds rike.»  Krever ikke Jesus alt for mye her? Igjen, kan ikke Jesus noe om sorgarbeid? Visste han ikke hvor viktig det var å ta skikkelig farvel når en skulle forlate noen?

Og hvorfor snakker Jesus om å være skikket for Guds rike? Er det noen som er «skikket» til Guds rike? Er ikke alt av nåde? Er vi ikke bare mottakende? Jeg må innrømme at jeg ikke liker dette bildet av Jesus.

Handler det om at det i denne kulturen var vanlig å ikke gå i sin fars begravelse eller ta farvel? Hadde det enda vært sånn. Men det er motsatt. Det var helt uhørt å ikke stille i sin fars begravelse. Som sagt, jeg liker ikke dette bildet av Jesus.

Da er det som om jeg hører min kjære lærer Jacob Jervell: «Så du prøver å komme inn i hodet på Jesus? Det blir det bare spekulasjoner av. Det eneste spørsmålet du kan stille til en tekst, er hvordan forfatteren bruker denne fortellingen i sitt evangelium. Og da må du lese hele evangeliet 22 ganger.»

Så jeg måtte lese evangeliet 22 ganger. Lukasevangeliet skriver til en menighet som var utstøtt av folket. Gjennom hele evangeliet finnes det ikke fortellinger om mennesker utenfor det gamle gudsfolket. Men Lukasevangeliet er det første bindet av to bind. Det finnes et bind til som denne forfatteren skrev, nemlig Apostlenes gjerninger. Det store spørsmålet er hvem som nå tilhører Guds rike. Kan en bli kristen uten først å bli jøde? Det var uhørt på Jesu tid. I Apostlenes gjerninger kan vi se hvordan Gud tvinger sin historie gjennom. Den hellige Ånd gis både før og etter vanndåpen. Gud er suveren. Gud gjør som han vil. Men er dette med på å redde vår fortelling?

Lukas-menigheten hadde forlatt alt for å følge Jesus. Der vi hører krav, hører Lukas-menigheten trøst. Det var de fra det gamle gudsfolket som hadde sagt nei til Jesus. Ikke fordi de var store syndere, men fordi de ville fortsette med sin gamle religion.

Jesus setter det hele på spissen. Hvis en skulle følge Jesus, måtte en være villig til å slippe alt de hadde i hendene og bare følge etter. Og hvor var de på vei? Til Jerusalem, hvor Jesus skulle lide og dø. Var de villige til det? De visste ikke hva de snakket om. Vi vet fasiten. Vi vet hvordan de sviktet. Selv Peter, som grunnla den første menigheten i Jerusalem, han fornektet Jesus. Han sa at han ikke kjente ham. Han var redd for å bli drept selv.

Det virker som om Jesu krav er helt uten forbehold. Men historien slutter ikke der. Den slutter med en gjeng svikere som får muligheten til å «våge livet en gang til», som Per Arne Dahl har som tittel i en av bøkene sine. Jesus sender disiplene Den hellige Ånd som forandrer dem helt. Fra å være redde for sitt eget liv, ble de martyrer. De døde fordi de forkynte evangeliet.

Men vi da, hva skal vi høre i denne fortellingen? Finner vi noe evangelium her? Hva om vi lager et tankeeksperiment: Hvis selveste kong Harald tilkalte oss fordi han lå for døden og ville være sammen med oss de siste timene. Ville vi da svart: «Jeg er så lei meg, men jeg har nettopp mistet min egen far, så jeg må være med på den begravelsen.»

Jesus var på vei mot sin egen død og han inviterte noen til å være sammen med ham denne siste tiden. Var det viktig å være et tidsvitne om hva som skjedde med Jesu død og oppstandelse? Var det viktig for kirkens framtid at Jesus hadde mennesker rundt seg som kunne fortelle hva de hadde vært med på? Var det så viktig at ikke en gang begravelse til ens egen far var viktigere?

Det er mulig det finnes et tidsvindu hvor en må velge bort selv noe så viktig som begravelse av ens egen far. Men jeg tror helst at Jesus setter alt på spissen her. Hvis vi hadde spurt ham: «Mener du virkelig at det ikke er så viktig å gå i begravelse til faren sin», så tror jeg Jesus hadde svart: «Selvsagt er det viktig å gå i begravelse til sin far. Men skjønner dere ikke poenget? Jeg må snakke så tabloid for å riste i dere. Det å følge meg kan føre til døden for dere.»

Det er farlig å lage en teologi av bare en fortelling i Bibelen. Men det kan finnes tidsvindu hvor en må tenke annerledes om hva som er viktigst i livet. Men en må ikke havne i tanken om at det er vår egen vilje til å forlate alt som blir avgjørende om en er elsket av Gud eller ikke. Riktignok utfordrer Jesus oss. Men han gjør det ved å elske oss til Gud. Ingen er skikket til Guds rike. Men Jesus har vist oss at vi er elsket likevel. Nei, vi greier ikke å følge Jesus hvis det betyr at det kreves alt av oss. Men bak kravene, når vi ser vår egen svakhet, finnes en Gud som viser oss at disiplene ble elsket til tross for sine svik. I Luk. 24.45 kan vi lese: « 45 Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, 46 og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Den salvede skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, 47 og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. 48 Dere er vitner om dette.»

De skulle være vitner. Det var så viktig. Vi skal også være vitner, det er så viktig. Men det vi skal vitne om, er omvendelse og tilgivelse for syndene. Og det skal forkynnes til alle folkeslag. Ikke bare det gamle gudsfolket, men hele verden. Det startet med noen som sviktet. Men de ble reist opp. De ble modige i sin kjærlighet til alle mennesker. UMC har fått en ny visjon: «Metodistkirken former disipler av Jesus Kristus som, styrket av Den hellige Ånd elsker modig, tjener med glede og leder med mot – både i lokale fellesskap og i globale forbindelser.» Derfor sitter vi her etter 2000 år. Noen har vært modige før oss. De har blitt drept fordi de vitnet om Jesus. Fordi de ofret alt. Derfor får vi også høre oppfordringen: «Følg meg hvor jeg går, også når jeg går til dem som er utstøtt av samfunnet».

Anne Grete Spæren Rørvik, metodistprest i Drammen