Mannen som var født blind

Les presten tanker rundt prekenteksten for søndag 17.november 2024

Johannes 9,1–7, 35-38: 

1 Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. 2 Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» 3 Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. 4 Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. 5 Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» 6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. 7 Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

35 Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» 36 Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» 37 Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» 38 «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

«Hva galt har jeg gjort som må oppleve dette?» Da jeg var sykehusprest, møtte jeg ofte dette spørsmålet hos pasientene. Noen lurte på om de hadde fått kreft fordi de i sin ungdom hadde tatt abort. Andre tenkte at de hadde fått slag fordi de hadde vært utro for 40 år siden. «Hva galt har jeg gjort som må oppleve dette?»

På Jesu tid var det vanlig å koble sykdom til Guds straff. De kunne sin Bibel der det stod: «Gud straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd» (2.Mos. 20.5). Det å være blind var å gå med et reklameskilt: «Jeg har syndet». Enten den blinde selv eller hans foreldre eller besteforeldre eller endog oldeforeldre.

Johannesevangeliet snakker om under som tegn. Jesus vil forkynne noe ved å gjøre under. Her vil Jesus forkynne at han er kommet for å gjøre blinde mennesker seende. Det var ikke først og fremst blinde mennesker rent fysisk. Johannesevangeliet snakker hele tiden med symbolspråk. Jesus var ikke bare opptatt av mennesker som var blinde rent fysisk.  Menneskene var generelt så blinde at den usynlige Gud måtte vise seg fram. Jesus ble det lyset som blinde mennesker trengte å se for å ikke leve i sitt mørke.

Det er ikke all teologi som er god teologi. Teologi kan også representere et mørke. I vår fortelling får vi høre om mennesker som lever i mørke. De lever i mørke ved å tro om sin Gud at denne Gud straffer synd slik at sykdom er et tydelig tegn på at en har syndet. Det er å være blind selv om en er seende.

I Johannesevangeliet får vi stadig koblingen lys/mørke. Jesus var verdens lys som skulle gjøre mennesker seende. Mennesker levde i mørke tanker om sin Gud. Menneskene trodde på en straffende Gud. Menneskene var blinde. Jesus var kommet for å gjøre dem seende.

I vår fortelling blir det hoppet over et helt avsnitt. Der kan vi lese at menneskene fra den gamle religionen var så blinde at de ikke så helbredelsen på en sånn måte at de kunne glede seg over den. I stedet så de at Jesus helbredet på sabbaten. Menneskene var så blinde at de trodde at sabbatsbudet stod over kjærligheten. De så ikke sin Gud da deres usynlige Gud valgte å vise seg fram. De hadde så fastlåste forestillinger om sin Gud at de gikk i mørke. De var blinde selv om de så rent fysisk.

Selv om ikke den blinde var blind pga. hans eller foreldrenes synder, så er synden en realitet i vår verden. Noen kaller klimakrisen for vår moderne arvesynd. Vi greier ikke nå klimamålene. Vi vet at vi allerede har ødelagt jordkloden. Metodister sier ofte: «Gud kan gjøre mer med synden enn å tilgi den». Nå skal vi ikke snakke ned verdien av tilgivelse. Å vite at vi er tilgitt av Gud, er helsebringende også mens vi lever her. Men Gud kan også hjelpe oss med synden. Gud kan hjelpe oss til å elske vår neste. Det betyr at han også kan øke vårt engasjement for vår jordklode. Gud kan gjøre oss seende. Vi kan få helbredet øynene våre så vi ser og erkjenner vår synd. Vi er ikke blinde fordi vi har syndet. Vi er ikke blinde fordi Gud straffer oss. Men vi er blinde og trenger å bli seende igjen.

De religiøse på Jesu tid var blinde i sine tanker om at sykdom var Guds straff. I dag er vi blinde i våre tanker om Guds helbredelse av jordkloden. Vi trenger å bli seende. Vi trenger et helbredelsesunder. Vi trenger å se synden vår.

Vi trenger å se også når vår egen teologi gjør at vi ikke ser. Kirken har opp gjennom tiden hatt forskjellige teologiske meninger. Da jeg ble prest, var det ikke uvanlig at prester ikke ville vie skilte mennesker som hadde funnet kjærligheten på nytt. I mange miljøer mente de at det var galt med kvinner i prestetjeneste. I de senere årene har mange ment at det var galt at homofile giftet seg. I dag er det særlig transer som får høre at de er syndere.

Hvorfor tenker vi så ulikt om synd? Hvorfor plukker vi ut noe i Bibelen og lar andre fortellinger bli værende urørt? Hvorfor er vi ikke mer opptatt av vår grådighet? Jesus sa at penger kunne bli vår avgud. I Johannes-evangeliet har vi sett hvordan underne ble brukt til å være opptatt av helbredelser ikke bare helt konkret. I Johannesevangeliet peker Jesus på hvordan Gud var opptatt av å helbrede fra skam, fra utstøtelse, fra frykt. Alt handler om å gå i mørke, slik som denne mannen. Men Jesu poeng var at det var nettopp de fra den gamle religionen som var blinde.  Etter vår fortelling kan vi lese: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere «Vi ser». Derfor blir deres synd stående» (Joh.9.41). Det var Jesus som sa dette til de fra den gamle religionen.

Vi behøver ikke å slutte å snakke om synd. Men vi skal ikke koble vår synd til vår sykdom. Gud er ikke en Gud som straffer med sykdom. Det er så lett å ha en teologi som gjør at vi ikke ser, som gjør at vi går i mørke.

Vår fortelling avslutter med at Jesus sier: «Du har sett ham» (v.17). Også her ser vi symbolikken. «Du har sett ham». Ikke bare var han blitt seende rent fysisk. Men han hadde «sett» Jesus som den Menneskesønnen som Jesus kalte seg selv. Den blinde ble seende og tilba Jesus. Når vi blir hjulpet til å komme ut av vår mørke teologi, når Jesus gjør oss seende, skjer det at vi tilber vår Gud i stedet for å diskutere om det er riktig å helbrede på sabbaten. Når Jesus gjør oss seende, slutter vi å fordømme hverandre. Da ser vi vår egen synd. Da ser vi Guds tilgivende nåde. Da ser vi at Gud er i stand til å helbrede våre øyne. Da ser vi at selv teologien vår kan gjøre oss blinde!

I vår menighet har vi lært om noe som kalles trosspråk. Det er ikke først og fremst det språket vi har når vi ber. Men det er det «språket» Gud har når Han vil gjøre oss seende. Gud kjenner oss og ønsker at vi skal se ham uten at teologien vår ødelegger. Noen ser Gud best gjennom stillhet. Noen ser Gud best gjennom samtale med andre mennesker. Noen ser Gud når de leser Bibelen. Noen ser Gud best i naturen.

Å se Gud handler ikke om å ikke tenke at synden finnes i vår verden og i våre egne liv. Men å se Gud er å se hva Gud gjør med synden. Han tilgir oss. Når vi ser det, skjer det en helbredelse. Vi blir seende. Vi ser vår egen synd enten det handler om klimakrisen eller annet svik.

Vi er vant til å tenke at troen kommer fra forkynnelsen. Men i vårt kirkerom er det ikke bibeltekster på veggen. Men vi har et bilde som vi «ser» på. Dette bildet kan gjøre oss seende. Vi kan la dette gammeldagse Jesusbilde helbrede våre øyne så vi ser vår Gud, en Gud som elsker og bare elsker.

Det er sant at troen kommer av forkynnelsen. Men vår altertavle har «forkynt» for mange av oss slik at troens øyne ble seende. I vår menighet er jeg fristet til å si: Troen kommer av å se på altertavla vår. Vi kan ha opplevd mange kjedelige prekener, mange prekener som ikke har relevans for eget liv. Men denne altertavla har reddet vår menighet. Svend Bjerg snakker om «synets teologi». Tenk på hva synet av dette bildet har betydd for oss.

Vi er ikke alene om å ha et bilde som har påvirket vår teologi. I hele middelalderen var det bilder på veggene i kirkene. Menneskene kunne ikke lese. De hadde ingen Bibel. Prekenen var på latin, et språk de færreste forstod. Det var synets teologi som gjaldt. Etter reformasjonen ble det forbudt med bilder i kirkene. Det var allerede en teologi om å ikke gjøre seg bilde av Gud. Bildene ble tatt vekk, og mennesker begynte igjen å leve i mørke. De hadde synet som sin eneste sans til å se Gud. Etter Gutenberg og boktrykkerkunsten, og etter at Luther oversatte NT til folkespråket i Tyskland, kunne menneskene få lese sin Bibel. Da ble teologien demokratisk. Da var ikke menneskene bare avhengig av å høre forkynnelse. De kunne se, lese sin egen Bibel.

Johannesevangeliet er som sagt veldig symbolsk. Forfatteren snakker i bilder. Det vi ser for oss i denne fortellingen, er en blind mann som blir helbredet. Men det er samtidig mennesker fra den gamle religionen som så at helbredelsen skjedde på sabbaten. De så i Jesus en mann som ikke var lydig mot sin Bibel. De gikk i mørke. Jesus var det lyset som skulle gjøre dem seende. Men de ville ikke se.

Johannesevangeliet starter med ordene: «I begynnelsen var ordet». Men Ordet var ikke lenger noe en bare kunne høre. Ordet var en mann som alle kunne se. Han gikk rundt og helbredet. De kunne se hans under. Men de skulle ha sett det tegnet som Jesus prøver å vise dem. Mange av de som tilhørte den gamle religionen, så ikke sin Gud da denne Gud valgte å vise seg fram.

Men vi ser med ulike briller på. Og i vår fortelling har vi altså dette fenomenet at det er menneskers teologi som gjør at de ikke ser det Jesus prøvde å vise fram. Også Johannes-menigheten slet med sitt syn. Hvem hadde de sett da de gikk sammen med ham mens han levde? De visste at Jesus snart skulle komme tilbake. Han skulle komme tilbake mens de ennå levde. Så gikk tiden, og noen døde uten at Jesus var kommet tilbake. Dette ble en troskrise for mange i menigheten. Derfor prøver hele evangeliet å vise at det var sant det Jesus sa om seg selv. Jesus var verdens lys. Jesus kom for å vise fram den usynlige Gud. Døden på korset var ikke noe nederlag. Tvert imot var det der de kunne se sin Gud. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh.15.13).  De blinde så at Gud hadde dømt ham. De seende så at Gud elsket og bare elsket.

I starten av Johannesevangeliet kan vi lese: «Vi så hans herlighet». De så tegnene i underne. De så opphøyelsen da han ble løftet opp på korset. De så at den usynlige Gud viste seg fram. Når våre øyne blir helbredet, ser vi Gud og tilber den Gud som elsker og bare elsker.