Tempelet skal være et bønnens hus

Les prestens tanker rundt prekenteksten for søndag 1. desember 2024.

Matteus 21.10-17:

10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»

12 Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker 13 og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.» 

14 På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. 15 Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget 16 og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!»

17 Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.

Preken 2024, 1.søndag i advent:

Advent betyr som kjent «komme». Vi feirer Jesu komme på tre måter i adventstiden. Det er Jesu komme til vår jord i en liten baby. Det er når Gud fødes i hver enkelt av oss. Og det er den dagen Gud skal komme igjen og skape en ny himmel og en ny jord. I dag er temaet Jesu komme til vår jord. I Åpningssalmen sang vi: «Han kommer stadig til oss inn og lar oss se Guds milde sinn» (NoS 18). Jeg har ofte sagt at Gud ønsket å gi oss nye gudsbilder. Gud ville gi oss andre gudsbilder enn denne strenge guden som mange trodde på. Så møter vi denne fortellingen i Matteus 21.10-17 hvor Jesus virker alt annet enn mild.

Hadde Jesus kjent til vår norske sjelesorgtradisjon, ville han kanskje gått rolig bort til pengevekslerne og sagt: «Er du sikker på at det er så lurt det du gjør nå? Jeg er enig i at det er fint å legge forholdene til rette slik at folk kan få kjøpe sine offerdyr, alle de som har reist langt. Men føler du ikke litt at bønnens hus nærmest blir en røverhule?»

Jesus oppførte seg ikke som en sjelesørger i vår fortelling. Det kan vi bare slå fast. Ikke viste Gud seg fram med sitt «milde sinn» heller. Likevel liker jeg denne fortellingen. Så kult. Så kult at Jesus kunne bli så sinna! For det må han ha vært. Han må ha vært rasende.

Tempelplassen, som skulle ha vært en «bønnens hus» var nå blitt en «røverhule» for Jesus. Det gjorde ham rasende. Så rasende at han gikk det vi i dag ville kalle «berserk». Hadde noen oppført seg sånn i vår kirke, hadde vi ringt psykiatrisk legevakt.

Lørdag om en uke skal vi ha adventsmarked. Vi skal veksle penger. Vi skal selge mat og ting til inntekt for kvinner som er utsatt for vold i Afrika. Vi kan kjøpe julegaver og vite at pengene går til en god sak. Vi ville blitt overrasket om Jesus hadde kommet og veltet bordene i rent raseri.

Er det galt å selge varer i en kirke? Jeg tror ikke det. Hva skal vi så bruke denne fortellingen til? Hvordan skal vi forstå Jesu sinne?

Sinne kan være uttrykk for så mangt. Men det er i alle fall en av sorgens tre følelser. Sorgens tre følelser er: tristhet, sinne og frykt. Jeg tenker meg at Jesus var i sorg. Sorg er som kjent reaksjon på tap. Det var en tapsopplevelse for Jesus. Han hadde mistet tempelet som et «bønnens hus». Han kunne like gjerne begynt å gråte. Sinne er bare et annet uttrykk for tårer.

Matteusevangeliet er opptatt av loven. Loven var Bibelen for det gamle gudsfolket. Men i deres tro handlet det ikke om rett lære, men om rett praksis. Jesus radikaliserer loven. Han sier at det viktige ved loven er å elske Gud ved å elske sin neste. Derfor kobler Matteusevangeliet vår fortelling sammen med at mennesker ble helbredet.

Alle evangeliene har sitt særpreg, sin teologi. Det gjelder også Matteusevangeliet. Dette evangeliet har ikke med det vi kaller «juleevangeliet» slik vi finner i Lukasevangeliet. Helt fra starten av er Jesusbarnet forfulgt av herskere som vil drepe ham. Jesus blir tidlig flyktning til Egypt. I doms-kapittelet (Matt.25) kan vi lese hvordan evangeliet er opptatt av de fattige og hvordan de blir behandlet. Matteusevangeliet er kritisk til det gamle gudsfolket som var opptatt av å følge loven uten å se at loven handlet om kjærlighet til sin neste.

Alle de fire evangeliene har med fortellingen om hva Jesus gjorde på tempelplassen, så det er all grunn til å tro at fortellingen er sann. Men Matteusevangeliet er alene om å fortelle om syke som blir helbredet og barn som får sin verdighet. Poenget med vår fortelling er ikke å vise fram en Gud som er mer mannlig enn den Gud som tar barna på fanget. Når Matteusevangeliet har med fortellingen om helbredelse, gjør det noe med tolkningen av det Jesus gjorde i sitt raseri.

Det er i dette evangeliet vi finner det som kalles «Bergprekenen». «Salige er de som er fattige i sin ånd. Salige er de som sørger. Salige er de ydmyke. Salige er de som blir hånet». I dette evangeliet blir det advart mot å gi gaver til de fattige for at mennesker skal se det og gi dem ære. Og det er i dette evangeliet vi får domscenen hvor det handler om å hvordan vi behandler fattige og syke.

Det ble uro i Jerusalem etter at Jesus hadde ridd inn og blitt hyllet som en konge. Det ble så mye uro at de politiske og religiøse lederne myrdet ham. «Hvem er dette?» spurte de.

Vår fortelling denne søndagen kan leses som en fortelling som svarer på nettopp dette: «Hvem er dette?». Hvem er denne Jesus? Han var et menneske som ble rasende over urett. Han ble rasende når mennesker ble grådige. Når mennesker utnytter fattige. Samtidig var det tollere og prostituerte som fikk vite at de tilhørte Gud.

Jeg tror vi her har å gjøre med dette gamle utsagnet om å elske synderen men hate synden. Hvor rasende ville Jesus vært på oss i dag? Hvor rasende er Gud over vår synd? Jeg tror ikke det handler om vår adventmesse. Hele verden skulle være et «bønnens hus». Vår grådighet skaper klimakrise. Putins grådighet skaper krig. Noen vil også si at Netanyahu’s grådighet skaper krig. Syke mennesker var fattige på Jesu tid. Syke mennesker ble utstøtt på Jesus tid. Jesus helbredet syke mennesker slik at de igjen kunne få sin verdighet og delta i fellesskapet. Barn ble også løftet opp så de fikk sin verdighet. Tempelet hadde blitt en røverhule. Tempelet hadde blitt et sted for mennesker som hadde stjålet fra fattige. Men tempelet skulle være et bønnens hus.

Vår jordklode er blitt en røverhule.  Vi har stjålet slaver fra Afrika. Vi har stjålet land fra hverandre. Vi har ødelagt jordkloden ved vår grådighet fordi vi har stjålet fra de fattige. Vår verden er blitt en røverhule. Men det skulle være et «bønnens hus». Jeg tror at Gud sørger. Gud reagerer på sitt tap. Gud kan reagere med både sinne og tristhet. Jordkloden er ikke det «bønnens hus» han skapte den som. Vi tok fra Gud «bønnens hus» og gjorde Hans verden til en røverhule.

I Matt.18.11 kan vi lese: «Menneskesønnen er kommet for å berge de bortkomne». Ja, Jesus kunne bli rasende. Men han slo ikke pengevekslerne. Han veltet bordene deres. For han var kommet for å berge de bortkomne.

Ennå er det håp for oss. Ennå kan Gud helbrede sin verden. Vår verden er Guds verden. Den skal ikke være en røverhule. Den skal være et «bønnens hus». Vi skal som kirke ikke være en kirke for de fattige, men med de fattige. Vi kommer til å bli fattige alle sammen. Klimakrisen kommer til å koste oss dyrt. Krigen kommer til å koste oss dyrt. Men Gud kan helbrede oss i vår grådighet. Gud kan hjelpe oss til å se vår rikdom selv når vi blir fattige. Gud kan hjelpe oss til å se håp når det ser mørkt ut.

«Hvem er dette?», spurte de.  Jesus skapte uro. Jesus skaper uro. Han skaper både uro og fred. Gud snur alt på hodet, ikke bare pengevekslernes bord blir snudd på hodet. Hele vår måte å tenke på, blir snudd på hodet. Da blir det uro. Jesus sa: «Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket» (Matt.18.4). 

Jesus kunne bli rasende. Men Gud elsker og bare elsker. Han blir rasende på synden, men det er fordi han er i sorg. Gud elsker oss syndere, elsker og bare elsker. 

Anne Grete Spæren Rørvik